Om stedet



Austvatn og området ved hyttegrenda har en spennende, interessant og kanskje litt overraskende historie. Dette tilbakeblikket tar imidlertid sitt utgangspunkt tvers over, på motsatt side av Storsjøen.
Engebret Cristophersen var født i 1828 på Luker i Størjebygda. Da han var seks år, flyttet familien til Seimsenga i Oppstad. Der ble foreldrene husmenn med en liten jordlapp å dyrke. Han og søsknene vokste derfor opp i trange kår. Og den tida var mulighetene få for barna etter konfirmasjonen. Men Engebret øynet en mulighet i Christiania. 17 år gammel og med lånte klær dro han dit en marsdag i 1845.

Han var nok både dyktig og arbeidsom. I 1857 startet han for seg selv og etablerte seg i Kirkegaten/Rådhusgaten der han drev restauranten «Kvæla» i fem år før han i 1862 fikk kjøpt Bankplassen 1. Og da kunne han for alvor begynne sin teaterkafé. Her lå Christiania Teater og Norges Bank, med alt det hadde å bety for besøkende. Over døren ble skiltet ENGEBRET satt opp og rundt hjørnet (Kirkegaten) sto det: CHRISTOFFERSEN CAFE OG RESTAURANT. Som kjent eksisterer dette etablissementet i beste velgående den dag i dag.

Etter noen års drift kom hans søster Elisabeth Marie, som var født i 1832, til byen. Hun ble etter hvert hele kaféens kokke, kjent over hele byen for sine spesielle fiskekaker og griljerte benstykker med lettsaltet oksekjøtt til. De ble kalt «Brente marvbein». Marie styrte kjøkkenet og hadde nok også en god del av æren for stedets gode rykte.

Noe som Engebret tydeligvis ikke var helt fornøyd med, var at søsteren ikke hadde funnet seg noen mann. Ole Knutsen, født 1848, kom fra Gol i Hallingdal. Han var bare unggutten da han begynte i arbeid hos Engebret. En dag tar Engebret gutten nærmest i nakken og inn på kjøkkenet til Marie, slår ut med armene og sier: «Her kommer jeg med en mann til deg, Marie». Ole ble helt vettskremt, for Marie var jo 16 år eldre enn ham. Han rømte og ville dra til sjøs. Han lyktes nesten, han kom til Kristiansand, men der tok de ham igjen og han måtte bli med tilbake. Etter en tid gikk det troll i ord, Ole og Marie ble gift.

I 1878 trakk Engebret seg tilbake og overlot bevillingene og virksomheten til Ole og Marie samt Oles bror Knud.

En av Odalens store sønner
Selv om det er perifert, hører det med til historien at Søren Berg (1851-1919), driftig bonde på Søndre Berg (gnr. 55, bnr. 1) i 1880-årene, måtte gå fra farsgarden i 1887 p.g.a. kausjonsansvar. Sammen med kona og flere familiemedlemmer etablerte han seg på nytt i Hof i Solør. Der startet han igjen meieri, slik han også hadde gjort på Søndre Berg. Senere satte han bl.a. i gang avl i stor stil av Yorkshire-griser. Besetningen ble snart avlsstasjon for fylket og fra 1917 statsavlsstasjon. Søren Berg engasjerte seg sterkt i landbrukets organisasjoner og var styremedlem i mange av dem. Han regnes som grunnleggeren av Fellesslakteriet i Oslo. Han fikk først kongens fortjenstmedalje i gull, og i 1911 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs orden. Søren Berg betraktes med god grunn av mange som en av «Odalens store sønner».

I 1889 ble auksjonsskjøte på Søndre Berg utstedt til Ole og Marie Knudsen, innehaverne av Cafe Engebret, og de flyttet dit. Marie døde våren 1913.

Ole Knudsen bygde omkring 1915 hus på Sandvik. Denne og andre deler ble holdt igjen da han i 1916 flyttet dit og skjøtet størsteparten av garden til Harald Trøseid. Men det hadde vært virksomhet her lenge før det.

Alt i 1740-åra hadde en Ola, pussig nok med så å si samme etternavn også, Knutsen, bygd plassen Sandvik helt nede ved Storsjøen. Den ble visstnok nedlagt som husmannsplass kort før 1875. Dragonvegen gikk over Sandvik.

Og da D/S Odølingen (som hyttegrenda er oppkalt etter) begynte å gå i rutetrafikk med gods og passasjerer mellom Nord-Odal og Skarnes jernbanestasjon i 1895, var Sandvik ett av anløpsstedene, visstnok fordi det der var dypt nok til brygge. Mer om den annensteds.

Ole, som var gift 2. gang med Karoline Mellegaard fra Degernes i Rakkestad, døde i 1923. Han hadde bl.a. bygd opp Syningom (bildet), som først var kristelig sommerpensjonat. Syningom ga han til Mo og Nord-Odal sanitetsforeninger, som brukte det til tuberkulosesanatorium. I dag tilhører eiendommen Oslo kommune og blir benyttet til rehabilitering av alkoholikere og stoffmisbrukere. Han ga også penger til å bygge bedehuset Salem og gravkapellet ved Mo kirke.

Karoline skylddelte i 1925 fra Steinrabben, gnr. 55, bnr. 7, det som i dag betraktes som Sandvik. Men samme året solgte hun alt til Harald Trøseid.

Harald solgte bnr. 7 videre til lensmann Eugen Lund, også det i 1925. Lunds dødsbo solgte til Det norske Kompaniet for Pelsdyravl A/S i 1932. Dette selskapet solgte til lærer Nils Nereng i 1936. Og i 1953 ble hans tvillingdøtre, Kari og Ingjerd, eiere

Omtrent på samme tid som Lund kjøpte Sandvik, sluttet lensmann Fløtten i Sand. Nord-Odal fikk dermed ny lensmann med kontor og bolig på Sandvik. Da Lund døde, leide etterfølgeren, lensmann G. F. Westgaard, hovedbygningen til kontor og bolig. Lensmannskontoret var her helt til 1945.

Lensmann Westgaards sønn, Gunnar, som er født i 1935, tilbrakte mye tid nede ved og ute på sjøen under oppveksten. Når sola skinner fra sør og vest og milde vinder kruser vannflaten, skimrer det som blankpusset sølv. For Gunnar var dette selveste sølvsjøen. I 2001 utga han boka «Sølvsjøen» om sine sommeropplevelser fra denne tida. Boka er skrevet på «odøling» dvs. på odalsdialekt